«På kontor og privat, bruk Standard format»

I starten var finansiering en utfordring for standardiseringssaken, men ved å skape «orden i papirene» ville man vise frem fordelene med standardisering.

Formatforvirring

På den tiden var det et virvar av ulike papirformater. De mange formatene skapte store utfordringer for det voksende byråkratiet og ikke minst for handelsnæringen, spesielt ved arkivering og kommunikasjon. Myndigheter og næringsliv benyttet ulike formater. Kataloger og brosjyrer hadde sine egne mål. Brev passet ikke i konvolutter, og for skjemaer og blanketter var «formatforvirringen komplett». Men hvilket system skulle man gå for?

Tysk format

Da standardiseringskomiteen skulle velge formatsystem, så de til Tyskland. Tyskland hadde innført A-systemet i 1922, et format utviklet av dr. porstmann (med liten p) som baserte seg på metersystemet. Ideen var et format som var nøyaktig 1 m2 og hadde sideforholdet 1 : √2.

Grunnformatet var A0, og tallet etter A angav hvor mange ganger A0 var halvert. A4 var altså A0 halvert fire ganger og gav målene 210 mm x 297 mm. A4 skilte seg fort ut som et standardformat for brevpapir og dokumenter. A-serien ble senere komplettert med en B-, C-, og D-serie med passende konvolutter og omslag.

At man tok i bruk et system basert på det metriske systemet, var ikke tilfeldig. Da meterkonvensjonen ble undertegnet av 17 land i Paris i 1875, var Norge det første landet til å ratifisere avtalen 26. mai samme år.

Innføringen av A-systemet i Norge

Da NS20 ble lansert i 1926, gikk det allikevel tregt, og formatet møtte relativt stor motstand. Bedrifter og funksjonærer hadde sine faste rutiner og leverandører. Det ble imidlertid fart på sakene da Handelsdepartementet anbefalte standarden for bruk overalt i offentlig sektor i 1929, samtidig som papirfabrikkene gav rabatt på papir levert i A-format. Snart var Norge et av landene der A-formatet var mest utbredt.