ISO 9000 – Standarden for kvalitet
En av de mest kjente standardene internasjonalt ble lansert i 1987. ISO 9000 er en serie standarder som beskriver ulike aspekter ved kvalitetssikring.
I ISO 9000 blir kvalitet definert som i hvilken grad en samling av iboende egenskaper oppfyller behov eller forventning som er angitt, vanligvis underforstått eller obligatorisk.
For selger og kunde
Som kunde i et bakeri ønsker man at brødene og bollene man kjøper, skal smake det samme hver gang. Som baker er man avhengig av at råvarene man benytter holder samme forutsigbare kvalitet. Bakeren må i tillegg til å drive kvalitetsarbeid i egen virksomhet, derfor sikre seg at alle hen handler av, selv jobber strukturert med kvalitetsarbeid.
En måte å sikre seg dette er å sjekke om bedriften er sertifisert etter hovedstandarden i serien, ISO 9001. ISO 9000 sier likevel ingenting om bolleoppskriftene eller melets heveegenskaper. De beskriver et system produsenter kan benytte for å oppnå bedre og jevnere kvalitet på produkter, men også for å unngå kvalitetsavvik.
Sju prinsipper
ISO 9000-familien – med senere revisjoner – består av tre kjerneelementer. ISO 9001 er den mest kjente, og den standarden virksomheter og organisasjoner sertifiseres etter. Selv om kvalitetssikring kan virke teoretisk i utgangspunktet, så er standardene konkrete og prosessorienterte.
Standarden beskriver krav og er fordelt i sju ulike prinsipper, de såkalte «Quality management principles». Kundefokus, Lederskap, medarbeiderengasjement, prosessinnretning, forbedring, kunnskapsbaserte avgjørelser og relasjonshåndtering. I mange anskaffelser er IS0-9001 sertifisering en forutsetning for å vinne et anbud eller inngå en kontrakt.
Standardisering for en ny tid
Den internasjonale standarden har en norsk forløper i NS 5801, som igjen bygget på standarder fra andre land. Da den norske kvalitetssikringstandarden kom i 1981, vokste den ut fra verkstedindustrien selv. Initiativet kom fra leverandørleddet.
ISO 9000, på sin side, ble utviklet etter initiativ «ovenfra». Den var utviklet og formet etter behov fra bestillerleddet. En av forklaringene kan være at den kom en del år senere, etter at tanker om kvalitetssikring hadde spredt seg til flere sektorer.
På slutten av 1980-tallet foregikk det en sterk markedsintegrasjon i Europa, noe som skulle resultere i EUS indre marked i 1993. Et felles marked krevde et felles sett av kvalitetsstandarder for å navigere blant stadig flere tilbydere og underleverandører.