Standardisering av frukt og grønnsaker

Det var behovet for tilpasset og hensiktsmessig emballasje og pakking av frukt og grønt som gjorde at NSF fattet interesse for standardisering innenfor landbruket.

Kaare Heiberg, Norges Standardiseringsforbunds første standardiseringsdirektør, erindret at «langt inn i dette århundret [1900] ble jordbruksvarer oftest markedsført i hva man tilfeldigvis hadde for hånden av gammel emballasje – som regel gamle pakkasser av helt tilfeldig størrelse og form, og ofte alt annet enn rene. Hardangerfrukten kom således ofte til byene i gamle sildetønner.»

I samarbeid med emballasjenemden i Norges Bondelag fikk NSF utarbeidet standarder for kasser og emballasje til en rekke landsbruksprodukter fortløpende fra 1929 og utover i 1930-årene. Det gjaldt alt fra sildekasser, smørkasser, kålsekker og ostekybler til kurver, tønner, bokser, spann og hermetikk. Det var i det hele tatt viktig å tilpasse og effektivisere transportsektoren i perioden. Etter hvert som verdenshandelen ble mer integrert, kunne landbruksprodukter nå større områder på kortere tid. Mange av standardene ble dessuten tilpasset eksport. Blant annet ble tyttebærkassene forsterket for å kunne tåle frakt.

Internasjonalt var man også opptatt av standardiserte fraktbærere. Det store gjennombruddet kom med standardiseringen av lastecontaineren, den såkalte ISO-containeren. ISO-containeren, som er å se stablet på hverandre i alle verdens havner, revolusjonerte langdistansefrakten fordi den kunne lastes fra skip til bane og vei i sin helhet. Den kunne frakte omtrent hva som helst, bortsett fra olje og kull. Containersystemet ble utviklet gjennom 1940- og 50-tallet og vedtatt av ISO i 1968.

Myter om fruktstandarder

Etter at de første norske standardene for pakker og kasser kom, startet arbeidet med å lage kvalitetskriterier for de samme produktene. Her baserte man seg på kriterier fra USA, der landbruksdepartementet hadde utgitt egne sorteringsregler for sine frukt- og grønnsakbønder.

Standarden har et overordnet kapittel (NS 2800), som angir et sett med kvalitetskriterier for alle frukt- og grønnsakslag. Ut fra kriteriene kan produktene sorteres i Ekstra klasse, Klasse 1 eller Klasse 2. Deretter følger én standard per frukt- og grønnsaksslag som gir detaljerte beskrivelser av kravene for hver kategori. Her beskrives farge, omkrets, lengde, om produktet er vasket eller renset, osv.

Disse kvalitetskriteriene har ved flere anledninger blitt latterliggjort eller regelrett mistolket. Mest kjent er kanskje den såkalte EU-bananen. Bananer har alltid blitt sortert, og mange EU-land hadde ulike regler og praksiser. Derfor innførte EU i 1994 en lov om klassifisering av bananer i et lignende system som det norske, for å samkjøre regelverket i unionen. Bananens krumning var et av sorteringskriteriene. I ettertid har denne loven blitt tolket som at EU forbyr bøyde bananer.

Denne fortolkningen har blitt gjenfortalt så mange ganger at man kan snakke om en myte. Myten dukket til og med opp i 2016 i forbindelse med folkeavstemningen om britisk medlemskap i EU (Brexit). Foranledningen var at Boris Johnson brukte EUs bananlov som eksempel på hvordan EU dikterte Storbritannia.

Matsvinn – medaljens bakside?

Men hva med alle gulrøttene som ikke passer standarden? Ved avl kan man oppnå ganske ensartede produkter, men det vil alltid være enkelte krokete, for lange, for store eller for korte gulrøtter.

Et anslag fra 2013, gjort av FNs mat- og landbruksorganisasjon, viser at om lag en tredjedel av all mat som produseres i verden, blir kastet eller ødelagt. I 2020 ble det kastet 84,7 kilo mat per innbygger i Norge. Samtidig vet vi at 842 millioner mennesker sulter verden over. Matproduksjon er i tillegg ressurskrevende og båndlegger store områder, noe som igjen går utover klima og miljø. Utregninger viser at ti prosent av klimautslippene i den rike delen av verden kommer fra produksjon av mat som aldri blir spist. Kan en av årsakene til matsvinnet være at produkter som ikke passer inn i standardiserte enheter, ikke blir solgt?

NRK-programmet Forbrukerinspektørene så i 2017 på svinnet av gulrøtter i produksjonsleddet og intervjuet bønder som kastet opp mot 40 % av gulrøttene de produserte. Gulrøttene var fullt spiselige, men tilfredsstilte ikke strenge kvalitetskrav. Isteden endte de som søppel, kompost eller dyrefôr.

I ettertid har Standard Norge vært opptatt av å påpeke at det ikke står noe i standarden om at gulrøtter som ikke tilfredsstiller kvalitetsklassene, skal kastes. Kvalitetskravene gjelder heller ikke ved «levering til industrien», ved «småsalg på bruket» eller ved «selvhøsting».

I 2023 nedsatte regjeringen det såkalte «Matsvinnutvalget», som skal utrede tiltak mot matsvinn. Målet er å halvere matsvinnet innen 2030.

(Teksten er hentet fra jubileumsskriftet "Tenk deg en verden uten" og skrevet av historiker Amund Pedersen)