1923: Norges Industriforbunds Standardiseringskomité

Første verdenskrig trekkes ofte fram som katalysatoren som for alvor fikk fart på standardiseringsarbeidet både i Norge og internasjonalt. Én ting var at behovet for utskiftbare deleri krigsmateriell, som blant annet ble ødelagt gjennom krigen, ble veldig tydelig.

En annen og vel så viktig faktor var ettervirkningene av høykonjunkturen som ble skapt. Krigen førte til høy produksjon og etterspørsel og såkalt jobbetid. Det foregikk en rask teknologisk utvikling på mange plan, men da krigsøkonomien stilnet og etterspørselen sank, var det mange bedriftseiere og -ledere som så seg om etter effektiviserings-tiltak og rasjonalisering, som det gjerne ble kalt i samtiden.

I Norge var man også bekymret for å bli akterutseilt og tape markeder i konkurranse med store industriland som USA, Storbritannia og Tyskland. I disse landene hadde man arbeidet med standardisering i mange år allerede. Verkstedindustrien sto relativt sterkt i Norge, men tradisjonen var at hver bedrift holdt på med sitt, med egne produksjonslinjer og egne arbeids­metoder. Mange mente at muligheten for spesialisering og samordning var stor.

Én av de største pådriverne for standardisering var Eivind Heiberg, direktør i Skabo Jernbanevognfabrikk og senere generaldirektør i Norges Statsbaner. Fra 1920 initierte og ledet han et standardiseringsutvalg i Norges Industriforbund som endte med at Norges Industriforbunds Standardiseringskomité (NIS) ble nedsatt 11. oktober 1923.

Komitéen skulle lede arbeidet med standardisering på en rekke samfunnsområder og regnes som starten på det som i dag er Standard Norge. I 1931 byttet komitéen navn og organisasjonsform og ble til Norges Standardiseringsforbund (NSF). Kaare Heiberg, Eivind Heibergs sønn, satt først som leder og så administrerende direktør i perioden fra 1924 til 1965.