Innlegg: Motstandskraft mot korrupsjon må bygges – ikke forutsettes

Korrupsjon er et av de mest destruktive og komplekse samfunnsproblemene i vår tid. Til tross for omfattende lovverk, internasjonale forpliktelser og kontrollmekanismer, forekommer korrupsjon også i land med høy tillit og sterke institusjoner. Skal vi styrke samfunnets motstandskraft, må vi derfor rette oppmerksomheten mot hvordan virksomheter faktisk er styrt og organisert i praksis. 

Altfor mange virksomheter opererer fortsatt med en implisitt antakelse om at «dette skjer ikke hos oss». Det er ikke bare naivt, men utgjør en strukturell sårbarhet i virksomhetsstyringen. Erfaring viser at det ikke er tilstrekkelig å basere forebygging av korrupsjon på enkeltpersoners personlige etiske kompass. Skal integritet være robust over tid, må den være forankret i systemer, tydelige rammer og ledelsesansvar som gjelder uavhengig av hvem som til enhver tid har roller og fullmakter.

Forebygging er et styringsansvar

Da Økokrim opprettet en egen antikorrupsjonsenhet i fjor, påpekte Økokrim-sjef Pål Lønseth at korrupsjon er særlig krevende å avdekke, nettopp fordi både giver og mottaker har sterke insentiver til å holde forholdet skjult. Samtidig understreket han hvor samfunnsskadelig korrupsjon er, fordi den undergraver tillit og svekker grunnleggende samfunnsstrukturer. 

Dette peker på et sentralt poeng: Når avdekking i etterkant er vanskelig, blir forebygging det mest effektive virkemiddelet. Politiets og påtalemyndighetens innsats er avgjørende, men samfunnets samlede motstandskraft kan ikke bygges av myndighetene alene. Den må også forankres i styrerom, ledergrupper og eierstyring – både i offentlig og privat sektor.

Verktøyene finnes, men brukes i begrenset grad

Det finnes allerede internasjonalt anerkjente styringsverktøy som kan bidra til å redusere korrupsjonsrisiko i virksomheter. Ett av disse er antikorrupsjonsstandarden NS-ISO 37001, som beskriver krav og anbefalinger for etablering av et ledelsessystem for forebygging av korrupsjon. 

Standarden stiller krav til blant annet risikovurderinger, klare retningslinjer, opplæring, håndtering av tredjeparter og systemer for varsling og oppfølging. Den er utformet for å kunne integreres i eksisterende styrings- og kontrollsystemer, og kan brukes av virksomheter uavhengig av størrelse og sektor. Likevel er bruken i Norge fortsatt begrenset. 

Å ta i bruk et slikt ledelsessystem handler ikke om å mistenkeliggjøre medarbeidere. Det handler om å erkjenne at risiko er en del av all virksomhet, og at det er et ledelses- og styreansvar å håndtere denne risikoen på en systematisk og dokumenterbar måte.

Konsekvenser for eiere, styrer og oppdragsgivere

Virksomheter som arbeider strukturert med antikorrupsjon, sender et tydelig signal til ansatte, eiere, kunder og samarbeidspartnere om at korrupsjon ikke aksepteres. Samtidig bidrar det til økt tillit i markeder og verdikjeder der kravene til integritet og etterlevelse stadig skjerpes. 

For offentlige virksomheter, statlige eiere og oppdragsgivere i offentlige anskaffelser er dette særlig relevant. Skal Norge styrke sin samlede motstandskraft mot korrupsjon, må det få konsekvenser for hvordan vi stiller krav, følger opp leverandører og utøver eierstyring. 

Når Transparency International Norge etterlyser økt motstandskraft mot korrupsjon, handler det derfor ikke bare om holdninger og regelverk, men også om hvilke styringssystemer som faktisk er etablert i virksomhetene. Motstandskraft bygges gjennom strukturer som gjør det vanskeligere å gjøre feil, lettere å varsle, og tydeligere å plassere ansvar. 

Spørsmålet er ikke om norske virksomheter trenger bedre verktøy for å forebygge korrupsjon. Spørsmålet er hvorfor flere ikke allerede har tatt dem i bruk.

Dette innlegget ble først publisert på Altinget 13. februar 2026.