Kronikk: Norges viktige stemme i EUs grønne skifte

Europa haster framover mot en sirkulær økonomi. Vi kan være med å sette standarden, skriver Jacob Mehus, administrerende direktør i Standard Norge.

Publisert

Har du en roteskuff hjemme full av kabler til elektroniske dingser du for lengst har glemt? Da setter du sikkert ekstra pris på at EU har besluttet at det framover kun skal være én type plugg, slik at du slipper å kjøpe ny plugg for hver duppeditt og kan gjenbruke de du har. Det sparer ikke bare deg for rot, men verden for unødvendig ressursbruk.

Dette er bare ett av mange eksempler på hvordan EU bruker standardisering som virkemiddel i sitt grønne, sirkulære skifte. Verden står midt i en klimakrise, naturkrise og ressurskrise. Vi må bruke mindre, gjenbruke mer og reparere mer og gjenvinne alt, og standardisering er en viktig vei til målet.

EUs Circular Economy Action Plan (CEAP) har tydelige mål og tiltak, samt en tsunami av nye reguleringer, som vil få stor innvirkning for oss i Norge. EU-kommisjonen har bestilt nye standarder for emballasje, avfall, plast og økodesign. Langt mer er på vei.

I Norge venter vi fortsatt på en handlingsplan for sirkulærøkonomi. Det er allerede gått lang tid siden daværende klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn lanserte Solberg-regjeringens strategi for sirkulær økonomi i juni 2021. I Hurdalsplattformen lovet Støre-regjeringen en ny og forbedret handlingsplan. Fredag 3. februar hadde Klima- og miljøministeren og næringsministeren invitert til stormøte med virkemiddelapparatet, næringsliv og interesseorganisasjoner, for å diskutere neste skritt.

«Fremtiden er fornybar, sirkulær og bærekraftig. Det er ikke noe alternativ», sa Barth-Eide på fredagens møte. Skal vi lykkes med å både begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader og stoppe og reversere naturtapet innen 2030, er vi nødt til å bruke ressursene mer effektivt. Det krever samarbeid på tvers av hele verdikjeden, og med Europa.

Som ikke-EU-medlem har vi ingen direkte medbestemmelse i utforming av lover og regler. Men som medlem i det europeiske standardiseringssamarbeidet, har vi både plass ved bordet og blir lyttet til når nye, viktige standarder utvikles. Der er vår stemme like tungtveiende som den tyske, franske eller britiske. Når vi deltar aktivt og kommer med konstruktive innspill, har vi stor innflytelse. Det er en mulighet vi må benytte og langt mer hensiktsmessig enn å utvikle særnorske retningslinjer uten internasjonal forankring.

Standarder er viktig i all økonomi, innovasjon og handel mellom land. Tenk bare på hvor effektivt vi frakter varer til lands og til vanns når alle verdens konteinere følger samme standard mål og krav. Framtidens standarder må fremme bedre ressursutnyttelse, mer gjenbruk, mer reparasjon og mer resirkulering, på tvers av sektorer og landegrenser. Akkurat slik EU er i gang med nå.

Norske bedrifter har ikke bare etterlyst insentiver og virkemidler som fremmer mer sirkulær økonomi. De vil ha klare svar på hvordan de skal gå fram rent praktisk.

Nye standarder vil hjelpe virksomheter på tvers av sektorer å utvikle, måle og dokumenter sirkulære forretningsmodeller. Standarder for informasjon og åpenhet vil gjøre det enklere for offentlige innkjøpere og forbrukere å stille tydelige krav og ta bedre valg. Det kommer standarder for reservedeler, reparasjon og resirkulering.

Det finnes allerede mange sirkulære framskritt, fra små innovasjoner til nye forretningsmodeller. Men disse er gjerne enkeltstående initiativ, spredt tynt utover.

EU har allerede erkjent at veien til skalering går igjennom standardisering. Norske myndigheter, næringsliv og interesseorganisasjoner kan velge å sitte på gjerdet og vente på hva som kommer. Men de har også nå, gjennom Standard Norge og det europeiske standardiseringssamarbeidet, en åpen invitasjon til å delta i utformingen av nye, sirkulære standarder. Med støtte fra norske myndigheter har vi anledning til å forsterke den norske deltakelsen og bane vei for bedrifter som ønsker å operere internasjonalt i den sirkulære økonomien. Det er en strategisk mulighet for Norge og en invitasjon flere bør benytte.

Denne kronikken ble først publisert i Dagsavisen 17. februar 2023