Kronikk: Hvem skriver spillereglene i en fragmentert verden?

Krigen i Ukraina, økende handelsspenninger og erfaringene fra pandemien har vist hvor sårbare globale verdikjeder kan være. Kampen om teknologi, energi og kritisk infrastruktur handler ikke lenger bare om produksjon og ressurser, men om hvem som definerer standardene som styrer markedene. Standardisering har dermed blitt en del av økonomisk sikkerhetspolitikk.

For norske teknologi- og industribedrifter avgjøres konkurransekraften i økende grad ikke bare av innovasjon, men av hvilke tekniske krav og løsninger som blir globale spilleregler.

I sin doktoravhandling ved Universitetet i Oslo viser Solveig Bjørkholt hvordan tekniske standarder kan fungere som en samarbeidsarena der politiske forhandlinger møter motstand eller stopper opp. Gjennom faglig samarbeid mellom eksperter fra ulike land etableres felles spilleregler for alt fra teknologi og handel til miljø- og samfunnsansvar.

Standardene framstår nøytrale, men har reell betydning for hvordan verdier, makt og markedsadgang fordeles globalt. Dette gjør standardisering til langt mer enn et teknisk verktøy. I dag er det også et geopolitisk virkemiddel. Når internasjonale krav og spesifikasjoner for kunstig intelligens, cybersikkerhet eller nullutslippsløsninger fastsettes, avgjøres samtidig hvilke teknologier som får global utbredelse og hvilke aktører som får tilgang til markedene.

Når verden fragmenteres, blir felles spilleregler viktigere

Flere stormakter har de siste årene prioritert internasjonal standardisering som et strategisk virkemiddel. Kina har vært særlig tydelig, mens både USA og Europa har styrket sitt engasjement.

For EU handler ikke dette bare om tekniske spesifikasjoner, men om å fremme europeiske verdier: forbrukerbeskyttelse, bærekraft, sikkerhet og rettferdig konkurranse. Når disse verdiene bygges inn i felles regelverk, kan de også få global rekkevidde, ofte langt utover EUs egne grenser.

Europas styrke ligger i samarbeid – også i standardisering

Europa har en lang tradisjon for å bruke harmoniserte løsninger som verktøy for integrasjon, konkurransekraft og markedsutvikling. Gjennom CEN – den europeiske standardiseringsorganisasjonen – og den globale standardiseringsorganisasjonen ISO, utvikles felles løsninger som gjør det indre markedet mer velfungerende, samtidig som europeisk næringsliv styrkes globalt. I praksis betyr dette at norske virksomheter kan bli nødt til å tilpasse seg krav de ikke har vært med på å utforme dersom vi ikke deltar aktivt.

Nettopp her har Norge en særstilling som ofte er undervurdert i den offentlige debatten.

Norge har full stemme – selv uten EU-medlemskap

Selv om Norge ikke er medlem av EU, har vi likeverdig innflytelse i europeisk standardisering. I CEN deltar Norge på lik linje med EU-landene. Norske eksperter leder komiteer, bidrar til utforming av krav og er med på å definere hva som blir framtidens beste praksis i Europa – og ofte også globalt.

Dette gir norsk næringsliv og norske fagmiljøer en direkte mulighet til å påvirke rammebetingelser som senere blir avgjørende for konkurransekraft, markedsadgang og innovasjon. Standardisering er derfor et av Norges viktigste verktøy for innflytelse i Europa. Men denne muligheten må brukes.

Å ikke delta er også et valg

Standarder utvikles av dem som møter opp. De som ikke deltar, må tilpasse seg løsninger som andre har definert. I en tid der felles krav og løsninger i økende grad former alt fra digitale infrastrukturer til framtidens teknologier, er passivitet en reell risiko – både for nasjonal konkurransekraft og politisk handlingsrom.

Skal Europa sikre velfungerende markeder og samarbeid i en mer urolig verden, må arbeidet med felles internasjonale rammer tas på alvor som strategisk verktøy. Og skal Norge beholde og styrke sin innflytelse, må både myndigheter, næringsliv og fagmiljøer engasjere seg aktivt der standardene faktisk formes.

For i en fragmentert verdensorden er det ofte ikke de høyeste stemmene som setter spillereglene, men de som skriver dem.